Alvorsprat

23. aug, 2015

Alvorsprat

Inntil videre, for tiden, av og til, stort sett, i hvert fall akkurat nå….så er det sånn det er. Hvordan DET er, er hvordan du ser på det. Hva er det vi skal lære og erfare, og til hvilken tid? Hva vi legger i våre valg og hvorfor vi tar våre valg, er av og til helt umulig å forstå, i ettertid. Som oftest har vi likevel kommet et godt stykke videre, og ville stort sett ikke vært erfaringen foruten, ikke sant?

  • Hvis vi visste hvor krevende det er å bytte jobb, bransje, eller profesjon, hadde vi likevel gjort det? Trolig.
  • Hvis vi hadde visst alt om fødsler og småbarnsperiode og våkenetter, hadde vi likevel gjort det? Trolig.
  • Hvis vi visste hvor mye det blir med større hus, eller hage, hadde vi likevel gjort det? Trolig.
  • Hvis vi visste at den store forelskelsen gikk over, hadde vi likevel satset? Trolig.
  • Hvis vi visste hvor mye tid en etterutdanning tar, hadde vi likevel gjort det? Trolig.

 

Det er sånn det er nå! Ferdig snakka.

Hadde vi latt vær, så hadde vi ikke visst om det vi nå vet, ikke sant? Vi hadde ikke kunnet sittet i etterkant å tenkt på våre valg, og kjent på erfaringene.

 Dt å se dette «her og nå bildet», eller dette med å leve i «for tiden er det sånn», er en utrolig bra fase. Det å være litt rastløs, eller dømme alt ned, eller skynde seg videre, eller lukke øynene, er også faser, men «for tiden er det sånn» er også en fase. Refleksjoner og ransakelser, tanker og fornuft, følelser og fornuft, erfaringer og skrubbsår, glede og lykke, sitring og lugging. Det er livet! Ville vi vært det foruten? Det er et faktum at for tiden er det akkurat sånn som det er, og sånn som du ser det, hvis du vil se etter.

Vi må få våre egne erfaringer og vi må lære av egne feil og suksesser.  For hver fase har sin fase, og etter hvert lærer vi å håndtere det livet byr på og kommer med. Noen sier at du får ikke mer enn du klarer å håndtere. Av og til har det vært en mager trøst, men livet går videre. Med blåmerker og arr, fest og hurra!

Disse «stopp opp» tankene, refleksjonene som gjøres underveis, må tas vare på. Noen ganger skal de gjøres noe med, andre ganger skal de få hvile, eller glemmes så fort som mulig. Men hva er det som er viktig å gjøre og ikke? Hvis alt skal være like viktig så blir vi utslitt. Av og til virker det så urettferdig, at vi faktisk også må velge bort noen ting, eller at vi må erkjenne at vi ikke kan være like gode eller gi like stor innsats innenfor alt vi ønsker. Det tar sin tid, og det som vi har mest lyst til, er det vi gjør. Punktum. For det er sånn, er det ikke?

Ta deg sammen! Kan jeg si til meg selv.

 Noe går selvsagt på disiplin, som det å komme i gang etter ferien. Det er noe de fleste synes er krevende, og det er bare å henge i stroppen, det går ikke an å la være. Trening skal på tapetet igjen, ny sekk må kjøpes, fotballskoene er for små, og vi løper i vei og planlegger og styrer i øst og vest. Plutselig er reservetanken brukt opp før vi får begynt.

Likevel er det vel akkurat like viktig å tenke igjennom hva vi skal la være, som hva vi skal gjøre. Det vi velger å ikke gjøre, må plasseres et sted, slik at vi finner det igjen, og kan ta det opp når det er rett.

Hvis hver helg allerede er opptatt og planlagt, så er det lykke for de som liker å planlegge og være opptatt. Noen planlegger på samme måte,  å ikke være opptatt, men setter i kalenderen at den helga skal det stå………..INGENTING! Det er viktig det, også!

 

Husk å stopp opp og bare vær der jeg er!

I dag skulle jeg egentlig vaske huset med Pippi, og det er utrolig interessant å se hvor mange måter det går an å tørke støv på, se hvordan vaskefilla kan brukes og slenges, at støvsugeren kan synges med, og at når vi hører på «Vaskedilla», så må vi rett og slett stoppe opp og danse litt. Jeg som pleier å kalle denne vaskeseansen for filosofitimen, blir helt satt ut. Tar meg i det, og lurer på hvordan jeg skal få jobben gjort, akkurat det er ikke Pippi så opptatt av, men hennes småfolk tanker er gullverdt.

 

Denne helgen er jeg heller ikke på festival i nærområdet, og det irriterer meg skikkelig, for jeg har så lyst. Hvorfor har jeg ikke skaffet barnevakt? Hvorfor har jeg ikke prioritert det, når jeg så gjerne vil?

Men jeg var på kino i kveld, i solskinn og sommervarme, med 7 års grense, « Innsiden ut». Pippi og Sabeltann har snakket om dette i hele sommer, og det var gøy å se den med de. Småfolkfilosofi kan være min diesel, og jeg digger det.  MEN, til neste år skal jeg på festival. Ferdig snakka!

 

Slutt å furte, sier jeg til meg selv.

Jeg har stoppet opp. Jeg har omprioritert, kjører steinhard disiplin, ser mot stjernene, sykler og tenker, jobber og forbereder, planlegger, spiser sunt. Tar avspenning hver dag, puster inn og ut og helt ned i magen, snakker fint til meg selv, sier at jeg er ganske allright, og at jeg gjør så godt jeg kan, og at jeg ikke får gjort alt jeg vil, akkurat nå. Pust ut, pust inn..

Det er greit å plassere resten et trygt sted. Det bobler litt, det er så mye som skal ut, få sin plass. Når jeg tenker på at jeg tross alt har mange år til å gjøre det meste på, så roer jeg meg litt, senker farten, puster inn, puster ut.

Etter en skrall opptelling av store vaneendringer så har jeg fortsatt sluttet å røyke, fortsatt tar jeg ikke heisen og jeg drikker heller ikke brus. Det er masse jeg skulle lært meg å slutte med, eller begynne med, men for nå, så er jeg fornøyd. Rett og slett fornøyd, nå.

Hvordan er det med deg? Hva er du fornøyd med nå, hva skal du bli fornøyd med, og hva skal du aldri godta? Hvor fort eller hvor sent er det rett å gjøre noe, med hva?

Har du tid til en alvorsprat med deg selv? Ikke kjeft, da. Lykke til!!!Gode vibber din vei!!