Startkabler

23. jun, 2015

 3 jenter i gule t-skjorter går feil vei i rulletrappen, leker spioner på den lokale Meny Butikken, mens jeg forsøker å handle. «Kan vi bake kake», sier de gule t-skjortene der de smetter frem fra en reol. Jeg sier nei,» kan vi kjøpe kjeks og kokosboller», jeg hørte at jeg sa ja.  Jeg er ferdig, sier ifra at vi skal gå, og registrerer at jeg har parkert på Handicap parkeringen der jeg setter meg i bilen. Pleier å si ja til å bake kake, nei ti feil vei i rulletrappen, leke spioner kan jeg nok overse, pick your fights, ikke sant. Har aldri parkert på en handicap plass, aldri.

 

Pippi forteller at hun har frosset på sommerskolen, og det forstår jeg jo…. når jeg kommer hjem. Det som lå over bagen, ligger fortsatt i gangen. Sabeltann har slengt fra seg sekker og fotballsko, han måtte gå alene første dag. De gule t-skjortene og Sabeltann får beskjed om å henge opp alt de har som er vått. Det pleier ikke være sånn. Sabeltann pleier ikke gå alene første gang på noe. Han har gjort dette før, men det var i fjor, han er på den banen flere ganger i uka, det burde gå bra, det gikk bra, men det pleier ikke være sånn, moder jord følger med.

 

Jeg spørr Sabeltann om dagen hans, og så spør jeg litt mer. Får irritert kommentar fra fotballskjorta, «må du være så filosof.» Hm, må ikke det, men jeg har mange måter å spørre på for å forsøke å få noe ut av småkaren min. Point taken, og jeg spørr ikke mer, tenker at jeg snart må få meg noen på min egen alder å drive med sånn Meta-Coaching med, stakkars gutt. Dette var i går.

 

Her om dagen satt jeg i bilen i et parkeringshus nær jobben, jeg hørte på avspenning, jeg gjør det nå. 3o minutter hver dag, litt av greia er å finne tid og sted for at det skal passe inn.  Jeg tar avspenning for å lære meg å slappe av, ikke tenke på noe spesielt. Mens jeg satt der så tenkte jeg likevel, det er jo det jeg gjør, om jeg ikke sovner. Nøklene til jobben hadde jeg ikke hatt på en uke, glemte de i en bil hos noen, og denne dagen fant jeg ikke nøkkel til parkeringshuset. Pleier ikke være sånn, heller.

 

For noen uker siden mistet jeg lommeboka midt på gata, gikk og lette i en halv time, før en grei kar ringte og sa han hadde funnet den. Jeg var på vei til kiropraktoren min, han jeg har gått til av og til i over ti år. Han som knekker meg tilbake, og driver med noe annet spennende eller mystisk, i hvert fall roer jeg meg ned og sover bedre.

 

Jeg er god på det der, hente meg inn igjen. En gang tenkte jeg at nå må jeg ikke lære noen nye metoder, eller ny teknikk, eller annen måte å tenke på, her er det fullt, det er ulurt å lære noe nytt for å få til mer, ikke nå….  De siste årene har jeg heller forsøkt å finne ut hva jeg skal ta bort, hva jeg kan klare meg uten, hvor jeg kan senke lista, og hva jeg kan leve med, og hva jeg trenger for å leve sånn jeg vil leve. Det går stadig bedre akkurat det der, likevel er jeg akkurat der jeg er, akkurat nå.

 

Den senere tid har jeg forstått at mitt møte med meg, og det å venne meg til å lede meg, ta vare på meg, gi omsorg og passe på meg, er kun min oppgave. Det eneste som er sikkert er at jeg skal ha med meg så lenge jeg lever, og det må jeg ta ansvar for.  Det er nok en person jeg ikke har hatt så fokus på, så jeg har måttet lære meg mer om det.

 

Det er uvant å glemme, ikke huske, kløne det til, miste ting og gjøre feil, uvant å sende småfolket ut alene, få de til å tenke selv, gjøre sine feil. Jeg må det, jeg vet det, jeg gjør oss alle en tjeneste, tror jeg. Det er fullt hos meg, det er veiarbeid, omkjøring, kø, jeg vet ikke, men det er likevel mitt ansvar. På en merkelig måte, så digger jeg det også. Dette er livet, liksom, og det er ikke på liksom i det hele tatt.

 

Jeg sitter på en pub og skriver dette nå, jeg drikker en øl, og jeg skriver. Det er sånn jeg tenker at de virkelig store gjør det, de forfatterne, de som får det over seg, at nå må det skrives, der kom ideen. Jeg får det også, men jeg må få det til å passe inn i alt det andre, jeg må holde på inspirasjonen, eller huske den gode ideen til jeg finner en luke. Sånn som nå.

 

Jeg pleier å skynde meg hjem for å si god natt, hjem for å passe på, et lite kyss på kinnet, noen fine ord inn i øret til småfolket. Ikke i kveld, jeg satt meg ned, helt alene og kjøpte meg en øl, hører på musikk og sitter her og skriver. Har hatt en hyggelig ettermiddag, og en bra dag på jobb, og snakket med kule kunder. Jeg kan ikke klage!

 

Men det må være mer sånt, jeg må ha disse lukene i hverdagen, jeg må få lov å få frem det som skal frem, det er mer av det, jeg merker det. Jeg blir ukonsentrert, jeg gjør feil, jeg syntes av og til at jeg er litt rar, og det syntes sikkert du også.  Jeg tror at jeg ikke er alene om å ha det sånn som dette. Vi har bare forskjellig måte å få det ut på, ikke sant?

 

Det er barn, det er krav, det er jobb, det er husarbeid, det er trening, det er jobb, det er alle muster og skal, burde og skal bare….Livet er nå og det er her!  Hverdagsmagien er den vi skaper selv, og målet er der hvor vi setter det. Hva vi vil oppnå på veien vet vi best selv. Noen ganger er det t-skjorter som får leke spioner på Meny, andre ganger er det en gal mamma som setter seg på pub og drikker øl helt alene, og hører på gode gamle Mods, på telefon mens det skrives.

 

 Hilsen en øldrikkende filosof som sitter alene på pub og digger det