26. aug, 2014

real life

Takk til dere som har kontaktet meg og etterspurt innlegg fra meg, det varmer.  Jeg måtte rett og slett ta meg sammen her for en stund tilbake, og slikt kan jo ikke skrives om... Det kan ikke deles på face, eller det kan ikke trykkes "like" på kjipe saker. Hvem vil vel virke svak og klagete i det offentlige rom?

 

Hva gjemmer seg bak det vi deler?

Vi sender ut fine bilder og liker og deler akkurat det i livet som vi vil levere ut til andre. Ærligheten er ett eller annet sted i nærheten, vi velger hvor vi bruker den. For noen år siden la jeg ut et fantastisk sommerbilde fra båten. Ingen visste at det ble tatt 05.23 på morgenen fordi jeg ikke fikk sove, vi hadde septikk problemer. Jeg la meg på dekk for å få luft, og fikk med meg den vakre starten på dagen  …..Så fikk jeg masse likes, og jeg hadde det veldig artig med å tenke på hva som lå bak dette bildet. Sånn må det være flere enn meg som har det, eller? (Hi, hi, de skulle bare visst!!)

 

Personlig eller privat?

Jeg har tenkt mye på hva som er personlig og hva som er privat, og tenkt at når jeg ikke har noe positivt å si, så er det best å la være. Jeg digger å jobbe med vaner, mønstre og mentaltrening, det er ikke bare en del av jobben min, det er en del av meg. Jeg liker å skrive om veien til, og hvor vanskelig det er underveis, jeg vil ikke skrive rosa og happy, happy. Men hvor går grensene? Jeg liker når dere deler tilbake, enten som en kommentar eller som noe vi snakker om når vi møtes.

 

Jeg mener at vi må ikke ta oss selv så alvorlig, vi gjør feil, vi prøver, vi er vanlige folk. Vi sier vi skal slanke oss og fortsetter å spise sjokolade, hvorfor det? Sånn går det likevel, og av og til klarer vi å snu på noe. Jeg har blitt en trappeperson, og jobber fortsatt med å huske på det. Det er dette jeg ønsker å formidle i mine innlegg, vi prøver og feiler også lykkes vi over tid, men det er hardt arbeid. Punktum.

 

Hekta på likes!

Men, så ble det altså litt mye her på et tidspunkt, og jeg ble helt hektet på skrivingen. Jeg skrev om Venteledelse en kveld, så småfolket fikk kveldsmat en time etter vanlig tid. Etter at jeg fikk sendt det ut i verden, så måtte jeg sjekke hvor mange som hadde lest innleggene mine, og hvor mange som hadde delt osv, sånt tar jo all ledig tid i dagevis. Det var en deilig verden, umiddelbar respons, og gjett om lykken har vært stor, hver gang jeg ser en smilende meg på Ledernytt.

 

Men, jeg var ikke helt tilstede hos mine viktigste, samtidig som jeg det siste året har satt i gang min 5 årsplan, alt på ett år, forstod jeg helt plutselig. Det var ikke lurt. Litt ute av fokus, og plutselig var heiagjengen tilbake på tribunen, de som hvisker at du klarer det ikke, ingen vil lese dette, du skriver om mikrosaker, når det er krig i verden, folk sulter og hjemløse sliter. Skjønner?

 

Hvile! Fokus!

Så måtte tribunen håndteres, og erkjennelsen av at all tørst etter ny kunnskap var kommet helt oppå hverandre, at jeg glemte å puste med magen, og ville bare ha mer. Bloggkurs, skrivekurs, coaching kurs, båtførerkurs, ny jobb, reisende mann og barn som trengte mamman sin. Mamman trengte også å bare være personen sin, og jeg har tvunget meg ned i liggende, til og med funnet min gamle disckman for å høre på avspenning, slapp av, slapp av, pust, rolig, litt til, litt til, ikke skal bare, bare pust …...

 

Jeg har hatt en fantastisk sommer som jeg har skrevet om litt tidligere, og jeg jobber fortsatt med å holde meg unna mobilen, evaluere tiden min, og prøver å bytte ut "foran pc resten av kvelden" med mosjon. Jeg syntes det er vanskelig å velge, når oppvasken er gjort/eller ikke, barna er lagt, huset er rent/eller ikke, og roen har senket seg, eller jeg burde ha gjort....

Jeg måtte finne tid til å finne min tid tilbake, uten alt det flinke, all søken etter forbedring, læring, utålmodigheten, rastløsheten. Jeg spyr litt av alle artikler som skriver om å "ta tiden din tilbake, når hadde du tid med deg selv, prioriterer du deg selv". Blæ!!

 

Det er likevel sant, og helt nødvendig, men må det stikkes helt opp i øynene, og så ofte? Jeg har problemer med å godta disse rollemodellene som forteller meg dette, og tenker at de er  i en annen liga, jeg klarer ikke identifisere meg med dem. Men, jeg vet de har rett.

 

Bevisstgjøring

Huset jeg bor i er underbemannet, og vi mangler noen ekstrahjelper, vi prioriterer og tester ut nye prosjekter, og finner frem til hva vi kan leve med, og ikke. Om det er sko i gangen, rot på kjøkkenet og feil vaner. Sånn har vi det nesten alle sammen, ikke sant?

 

Det handler om omsetning og bunnlinje, og hva vi prioriterer, våre rutiner og hva og når, også her, ikke bare på jobben. Samtidig er det her og nå, i dag. En dag her oopdaget jeg til min forferdelse at jeg hadde spist meg langt ned i et pilleglass av noe som het More man, men jeg hadde da bestilt More woman? Jeg hadde klart å bestille feil, spist feil og da "våknet jeg" og måtte bare  le. Jeg kunne skrevet mye om hormonproblemer, men det kan jo ikke være interessant for andre å høre om?

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal kunne dele av mine opplevelser og erfaringer, om det har vært skolesystem, kommune, som foreldre, eller sykehus og leger. Noen som syntes går på autopilot, og andre som er rådyktige og utgjør hele forskjellen for et bedre liv for en eller flere. 

 

Likes og real life

Å legge lokk på noe som nærer, som er viktig, som kan være nyttig for flere, hva gjør du, når du får det sånn?

Jeg får skrivesperre, for det blir mindre viktig alt det andre jeg er opptatt av, når jeg tenker på at det finnes flere der ute, som kanskje føler at de jobber mot «røkla», om det er skole, sykdom, offentlige instanser eller andre som ikke spiller på det laget som er viktig for akkurat deg. Jeg har gitt meg selv en diplom som det står» hun ga ikke opp», og den er jeg stolt av, for nå blir mer, mye bedre.

 

Min viktigste lærdom det siste året er å erkjenne at det som er viktig for meg, det  må jeg gjøre noe med, på min måte, og når jeg er klar. Noenganger går det for fort, noenganger for seint, noen ganger blir det bra, noenganger kunne noe gått bedre. Hvis det er viktig nok, så kan jeg gå på trynet, opp på et fjell, ned igjen, og opp igjen, da gir jeg meg ikke. Noenganger var det ikke på den toppen, eller i dalen, da må jeg lete videre, prøve mer, eller ta en fot i bakken og puste litt.

Men hvis jeg fyller hvert eneste ledige minutt med noe, så kan jeg gå glipp av noe viktig. Refleksjon og ro, er en del av pakka, hvis noe skal gjøres, oppnås, forstås, eller mestres.

 

 Likes eller real life, begge deler, alt til sin tid, og noen ganger av og til!!