En start på stien

5. okt, 2014

Etter en god og fin frokostsamtale med 3 generasjoner om ærlighet kontra høflighet og alt som ligger imellom, er høstferien over, og det er tid for å dra hjem.  Akkurat når husbonden er superfornøyd med å ha kjørt forbi et helt polsk sirkus, på smale veier, så må Pippi på do og Sabeltann er egentlig litt kvalm. Husbonden kjører til side og alle får gjort sitt, sirkuset kjører forbi, og så er det bare å begynne på igjen.

 

Alenetid og hente seg inn igjen tid
Dette har vært en deilig ferie, barna har vært på fjellet, husbonden har vært på reise og jeg har jobbet, malt, hatt besøk, vært på besøk og slappet av. Jeg hadde satt av en hel kveld til å kjede meg, for det har jeg ikke gjort på mange år, og det var helt merkelig og veldig deilig. 1 oktober har blitt min offisielle kjede meg dag, og det skal jeg jammen huske på til neste år. Jeg fikk endelig staket ut en start på stien, jeg fikk tenkt og grublet, og sett i tak og vegger.  Jeg fikk også tenkt igjennom hele løpet og foran og bak på et mål jeg har satt meg, og jeg har brukt helgen på å gjøre det mer virkelig.

 

Ta tak og få det til å skje

Det er vanskelig å endre en vane. Jeg har lest ett sted at du må ta tak i noe skikkelig vanskelig, kjenne på ubehaget og så sette deg et mål, for så å gjennomføre og ikke gi deg før du klarer det. Når du har bevist for deg selv at du klarer å endre det vanskeligste, da har du alle muligheter til å fortsette din endringsreise. Du har fått bevist for deg selv, at du kan, når du vil, bestemt deg og du har klart det. Dette frigjør energi og du får større tro på deg selv, kanskje nok til å ta tak i en enda større utfordring, eller en dårlig vane, innstilling ol. (Slutte å røyke, snuse, bite negler, slanke seg, bytte jobb, osv... eller endre livsstil, starte en ny karriere osv.)

 

Nå er jeg i gang, og 12 desember vet jeg hvor nærme jeg er i å nå mitt første mål.  Når jeg har klart det, så vil de neste etappene bli mye enklere, sier altså denne teorien jeg vil teste. Blir du med å teste dette?

 

Tilbake til hverdagen

Umiddelbart i det vi kom hjem så skal barna til venner, og midt mellom pølselunsj, og 7 sekker fra fjellet, sommerklær og vintersesong i stua, så sykler jeg med Pippi til en venninne. Det var ment som en sjekk på om hun kunne veien, og det kunne hun ikke. Vi kjørte masse feil, men tilslutt fant hun frem, hun gir seg ikke, og ser ikke problemet heller, vi kom jo fram tilslutt, ikke sant?

 

Da var jeg så vant til å kjøre feil, at jeg tenkte at jeg skulle fortsette turen. Halvveis i «donald drakt kostyme og olabukse», tar jeg veien videre. Det ser ut som det er rett før det skal begynne å regne og det er mange tunge skyer, akkurat nok til at jeg normalt vil tenke at det er best å komme seg hjem. Jeg hadde heller ikke med vann, og tenkte på alle sekkene og alle skitne klær som stod i stua. Så bare fortsatte jeg videre på min egen vei.

Plutselig kom jeg på at den tunge oppoverbakken som jeg har som mål å sykle opp igjen…., bare jeg kommer i form igjen…., og det er ikke ennå…, har jeg skjønt, …….men uansett så kom jeg altså plutselig på at den bakken har jeg aldri syklet ned,…..altså nedover. WOW, det var digg, den er lang, det gikk fort, det var lett, det var tunge mørke skyer, det var olabukse og donald drakt, og de som syklet oppover som jeg møtte på min vei, fikk et smil fra en lykkelig dame i halvveis donald drakt/olabukse, der de peste seg opp bakken.

 

At jeg ikke har tenkt på dette før. Jeg tok min gamle rute, den som jeg tok når jeg var godt trent, motsatt vei, og plutselig kjente jeg på god følelsen igjen. Så fortsatte jeg når jeg kom hjem med en brownie, is og caffe latte. Absolutt utenfor programmet, men helt fantastisk å nyte, samtidig som jeg så på de 7 sekkene som her står ved min side. Men nå er jeg klar for å gjøre alt det kjedelige, nå har jeg gjort det som var gøy og litt ufortjent først. Helt utrolig digg å gjøre ting i motsatt rekkefølge, takk Pippi, du er min beste følgesvenn i livet! Du er skikkelig god på å gi meg noen hakk i autopiloten. Love you!!