Fristelser

2. jul, 2014

Bestemte skritt, et våkent blikk, en rett kroppsholdning og en fascinerende utstråling. Her er den selvsikre typen som kommer til å få det til.  Empatiske trekk og rent og pent, likevel på jorda og tilstede. Akkurat passe oppmerksom, presis i språket, god stemme og det som blir fortalt fanger interessen. Akkurat som en følelse av tilhørighet, en berøring det er vanskelig å forklare. Motivasjonen kommer krypende og du merker at du vil være mer med denne personen, det er ikke behov for flere spørsmål for det budskapet som formidles er så godt. Du merker at dere har noe til felles og du strekker ut en hånd, og mottar et fast håndtrykk tilbake, og kjenner at nå, ja nå er du kommet hjem.

 

Så er du i gang. Du snakker entusiastisk til andre, du forteller og verver. Du gir deg hen, og du har kommet hjem. Du fortsetter å søke mot det du fikk som førsteinntrykk, du forsøker å danse rundt, si det rette, være morsom, være god, være proff og gjøre deg interessant. Ververen ser det, klapper deg på skuldra, men blikket er delvis rettet forbi deg. Det er noe annet som står på agendaen, noe som er lenger borte, ikke for langt unna, men akkurat nok til at det ikke er nært ennå. Du står igjen alene, lurte på hva som skjedde, men fortsetter å blomstre. Så kommer det en til, og en til, flere som deg, som har stjerner i øynene og vil være med. Kjøpte en pakke, var overveldet, og lever med det som er igjen i pakken.

 

Tilslutt ble den selvsikre for stor, og du blir skufffet, du ser baksiden, du ser det andre, det som er «før» det selvsikre ytre, før jegeren har ladet, før byttet er sett.

 

Det er fort gjort å lede seg selv inn i fristelse, og noen ganger snakker jeg med folk som har gjort det. Skuffelsen i etterkant, alle spørsmålene som blir stilt, og som ikke ble stilt når de skulle vært stilt. Dumheten og sårbarheten i etterkant, følelsen av å bli lurt, at intellektet er lekt med, det kan ta tid å komme over.

 

Noen ser hvor det bærer av sted

De som står på utsiden, kan ha liten forståelse for det hele. De ble ikke bergtatt, de startet ikke drømmeknappen, de så det ikke for seg, det som kunne blitt, de kjente ikke lykkefølelsen heller, de så ikke at det var akkurat rett foran seg og at de hadde startet å venne seg til det. Det er ikke de som ble bedratt. Du glemte å snakke med de som er kritikervennene dine, og kanskje, kanskje, du egentlig gjorde det med vilje?

Så skyldes det på så mye, men det verste er likevel følelsen av å ha blitt bedratt, ikke av mottakeren, men av seg selv. Den verste skuffelsen er den vi påfører oss selv.

 

Hvorfor gjør vi det?

Men, det skjer, vi blir med, om det er en ny jobb, en ny oppgave eller et nytt prosjekt på jobben, en ny sjef som virker som den er sendt til deg fra oven, eller om det er pyramidespill du blir lurt inn i. 

Noen har evnen til å treffe, finne det rette punkt, de klarer å lese situasjonen og personen de har foran seg og bruker det helt bevisst til å få det som de vil.

 

Hvis vi plukker det fra hverandre og bruker det på oss selv, henter det som er bra og kaster resten, hva kan vi bruke det til?

 

Følelsen av lykke, tilhørighet, bli sett og å være sammen med andre som vi har noe til felles med, som vi skal på nogenlunde samme reise med, den følelsen er uslåelig. Den som leder seg selv inn i det som frister, tenker over det, kjenner etter, ser det for seg, kjenner på følelsen av å komme i mål, den som får det til å skje, den lykkes. Det å lykkes på denne måten, sammen med andre er stort, og ønske om å gjøre det igjen kommer sterkere frem. Slikt kalles ofte vinnerteam, ikke vinnerledelse, for det er ikke et «oneman show», det er et samspill med flere.

 

Så, kan vi lede oss selv og andre slik at vi får det akkurat som vi vil?

Ja, det kan vi. Det å møtes og skape sammen, sammen med mennesker som også vil akkurat det, møtes for å dele, for å ville, for å heie, for å utfordre potensialene de ser, dytte hverandre over utfordringene som møtes. De som bruker språket bevisst, slik at humpene i kommunikasjonen blir fraværende. De som tar med seg tvilen, den som distraherer negativt ut av døra, og holder det utenfor. De som vokter og tar det bort og de som finner frem til flyten sammen med andre som vil, de lykkes.

 

Arbeidsmiljøet banker ikke på døra! Ikke drømmesjefen heller..

Ingen må tro at arbeidsmiljøet banker på døren og vil inn, eller at det er drømmesjefen som kommer og fixer alt. Arbeidsmiljøet er der allerede, det er det du ser når du kommer inn av døra. Det er også det du blir med på i løpet av dagen, i møtet, og hvordan du avslutter dagen. Hvis du godtar det som blir sagt uten å si din mening, så er det kun ditt valg. Hvis du gjør sånn som du tror de andre vil at du skal gjøre, uten at det er det du egentlig vil, så er det bare du som kan gjøre noe med det, protestere og si ifra. Neonganger er det fristende å la være, men det er ikke lurt å ikke delta. Ingen vet om de blir hørt, før de har forsøkt skikkelig. Ingen hører det som ikke blir sagt, eller det som det hviskes om bak hjørnet.

 

Er møter en ventestasjon du ikke har tid til?

Det er opp til deg, og ta ansvar for deg selv og dine omgivelser. Det er hvordan du møter presist og forberedt med et åpent sinn, hvordan du ikke leser mail mens andre snakker, eller hvordan du husket å sette telefonen på stille, før du gikk inn i møtet. Du husker det nettopp fordi du skal i et møte som er viktig for de som kalte inn til møtet. Siden du fikk en innkalling, så forventes ditt bidrag.

 

Møt opp, vær tilstede, følg med og tenk over ditt bidrag;

 

  • Skal du alltid stille kritiske spørsmål?
  • Skal du heie?
  • Skal du godkjenne?
  • Skal du utfordre?

 

Hver rolle er utrolig forskjellig, og ikke bland det sammen, eller gjør det gjerne, men gjør det bevisst.

 

For alle disse viktige rollene skal høres i et møte, og må ikke utelates hvis gode beslutninger skal tas. Beslutninger tas hele tiden, men de riktig så gode beslutningene, de tas altfor sjelden. Det er nettopp fordi akkurat du satt og sov, svarte på mail, eller fortet deg videre til neste møte i tankene, og bare satt der og ventet.  

 

Så ikke led deg inn i fristelse til å sove litt. Eller fristelsen til å å bli med på noe som du ikke har tid til å tenke godt igjennom. Ta stilling til om det er viktig for deg, eller om det kommer til å gjøre noen forskjell for andre. (Og helst til det bedre.) Alt må oppom hodet og innom hjerte av viktige beslutninger, ofte hoppes det over noe av dette, og det er da fristelsen blir for stor, og konsekvensene kjipe….

 

Beslutninger som tas på feil grunnlag, blir aldri rett i etterkant, eller?

 

  • Hvis det ble for dyrt, så kunne det vært unngått.
  • Hvis det var for billig, så var det kanskje ikke godt nok?
  • Hvis kundene klager, så glemte du noe ett sted, ikke sant? 
  • Hvis medarbeiderne jukser for å komme unna maset, så er det en grunn for det?

 

Det er kun ledelse av seg selv eller andre, gjennomtenkt lederskap som er oppom og nedom, og med tilstedeværelse og godt samspill som blir bra. Du leder først deg selv, og i noen sammenhenger også andre. Det ene utelukker ikke det andre.

 

Å lede godt tar litt lenger tid, men det blir bedre ledelse. Forankring nytter, det er nødvendig og det må være rett, ikke bare føles rett. Du må vite forskjellen på akkurat det, ellers kan du og ditt lederskap, la deg friste…