25. apr, 2014

Knekk i knærne, eller ut på Viljetur?

Høyt og lavt

Av og til kan det være vanskelig å reise seg helt opp, andre ganger løper vi så fort vi kan. Vi er glade eller triste, vi føler lykke eller sårbarhet. De fleste vet at det er selve livet, og at du kan bli med og ta din del, akkurat sånn som du ønsker. Kanskje ikke det er selvlysende med en gang, kanskje går du litt feil på veien, noenganger kommer du i mål, og andre ganger gikk du videre på en annen vei.

 

Hvorfor er det sånn at når vi hører på store foredragsholdere, så er deler av foredraget ofte om noe de har gjort galt, så lært, og kommet seg videre. De står og forteller om oppskriften til lykke, penger, suksess, et godt liv, men de har ofte gått på trynet først?

 

Vi kan ofte kjenne oss litt igjen, bli inspirert, men innen vi har kommet hjem så har vi gått tilbake til det gamle.

 

Må det virkelig en krise til for å bli skikkelig lykkelig, eller suksessrik?

Hva som berører oss er ganske ulikt, vår smerteterskel er forskjellig, og hvor vi vil er opp til hver og en. Hvis noen lykkes for fort, så kan det også bli galt, noen hadde flaks, og vi unner dem ikke suksessen. Han fikk det servert, han ble ikke svett en gang, sier noen. Kanskje noen som er litt misunnelige?

 

Noen lykkes aldri, og da hører vi ikke om de. For hvem vil komme til et foredrag og høre på noen som ikke fikk det til? Vi forventer oss en happy ending, det er det vi betaler for.

 

Vekkelsen, nærheten, sårbarheten og erkjennelsen

Det er ikke hentet fra bibelen, men det må være en slags oppskrift, eller noe som treffer. Vi liker å bli berørt, at vi føler og blir inspirert, at vi har hatt en drøm som kom tilbake, eller noe treffer vår indre motivasjon. Når vi erkjenner at vi har lyst til noe eller vil kvitte oss med noe, da kan det skje.

 

Men like fort, kan vi glemme det, det kan være mørkt som bare det, og det er lettere å gi opp. Det kostet for mye, denne gang også.

 

Noen sier det er opp til innstillingen, og hvis du vil, så får du det til. Hvis du fortsetter som før, så skjer det ikke noe annet enn det som det pleier. Fritt fra Pippi og andre større filosofer som skriver om dette.

 

Autopiloten og viljen

De fleste har et mellomnavn som heter Autopiloten, og den sitter i hjernen og forteller oss at det er best å gjøre som vi pleier. Vi bruker minst energi, hvis vi gjør det, og vi er late mennesker, sier de som forsker på dette.

 

For å lure autopiloten så må det store krefter til, hjernen trenger hjelp. Hvis vi lager oss en stopp regel så kan det gå bra, eller en regulator. For eksempel at vi bestemmer oss for å gå trapper i stedet for å ta heisen.  Da kan «Knappen til heisen» være noe vi må lage en historie om, slik at vi husker at vi er folk som går, og ikke tar heisen. Kanskje vi må se det for oss mange ganger, og tenke på gevinsten som er bedre form, færre kilo osv. Vi kan gjøre alt vi kan for å fargelegge bildet, eller  knytte det opp mot en lyd(plinget i heisen), for å huske hvorfor vi ikke skal ta heisen.

 

Det kan fungere, men det må trenes opp, det tar tid og vi må være forberedt på at avlæring også tar tid, og vi glemmer oss bort innimellom. Når vi har avlært, så må vi ikke falle for fristelsene som kommer.

 

Hvis noen som står ved siden av oss i trappen, sier at «vi tar heller heisen», så er det viljestyrken vi må hente frem igjen;

» Nei, jeg er en trappe person, jeg tar ikke heis lenger, jeg har sluttet».

Hvis vi får litt motargumenter som; « kom igjen, da, vi blir svette, det tar for lang tid, vi rekker ikke møtet, vi tar heisen, da?» Ja da er det igjen viljestyrken vi må ta frem for å overskygge det sosiale presset fra sidemannen.

Hvis vi likevel faller for fristelsen, så kommer gjerne skammen og selvsnakket, og vi lager kanskje noen stereotype setninger vi forsyner oss selv med.

 
 

 Knekk i knærne

Det blir noen knekk i knærne, og det er her det kan være fristende å gi seg, men de beste gjør ikke det. De går videre.

 

Foruten vilje så må også ønsket og troen være tilstede. Hvis du godtar å ha knekk i knærne, så må du en gang erkjenne at det er der du skal bli. Hvis du vil stå oppreist og se mer, oppleve mer, eller gjøre mer av noe, så må du oppriktig tro at du kan klare det. Både holdninger og selvsnakk kan holde oss nede,  og noenganger hjelper det med mentaltrening for sånt, men ikke alltid! 

 

Selvfølelse og selvtillit må bli med på viljetur.

For en stund tilbake var jeg helt sikker på at jeg skulle nå et mål jeg har hatt på listen min lenge. Jeg skulle ta båtførerprøven, sammen med noen andre skipperfruer. De hadde vært skipperfruer mye lengre enn meg. Jeg var initiativtakeren, fikk oss på kurs og ordnet alt det praktiske. På selve kursdagene så var de andre skipperfruene nervøse, og trodde de ikke skulle klare det. Jeg coachet og oppmuntret, og jeg merket at det hjalp for skipperfruene. Inni meg vokste min gamle venn» du kommer aldri til å klare dette», frem. Jeg har sagt henne opp for lenge siden, men av og til kommer hun tilbake. For skipperfruer med erfaring og nok kunnskap så hjalp mentaltreningen min. Mens jeg måtte smake på nederlaget, og gikk uten bevis, tok med meg min dårlige venn og dro hjem og følte meg helt håpløs.  Hjemme fikk jeg støtte, en som berømmet at jeg hadde vært på kurs, beviset var ikke viktig for skipperen i vår båt. Men i min båt, så har jeg ikke kommet i mål. Jeg skal bruke denne sesongen til å få mer erfaring, så skal jeg ta prøven på nytt, for jeg er ennå ikke i mål. Det var en knekk i knærne, men det er ikke for sent.

 

De som har lykkes har ofte feilet også, hmmmm...

Det gjelder å ikke gi opp, erkjenne feilene på veien, tilbakefallene, men å fortsette likevel. De fortsetter å ta trappen, eller lede, eller slanke seg, eller hva det er som er målet. Det er de menneskene vi liker å høre på, de som forteller åpent om det, og som deler av seg selv. De har feilet, lært, slått seg, gått videre, fått ny innsikt. De trives på veien til målet og dit de er kommet, de er våre forbilder. Kanskje skal de videre, eller kanskje de lever av nettopp å fortelle om dette til oss andre som ikke har kommet dit ennå, eller som er sikre på at vi aldri kommer dit, men likevel vil høre på de som får det til.

 

Tilbake til vilje

 Noen ganger er det mer kunnskap, eller mer erfaring som skal til, rett og slett praktisk trening. Det vi gjør mange ganger, det kan vi. Om det er feil eller rett, bare vi gjør det mange nok ganger, så fortsetter vi med det. Hvis vi skal gjøre noe mer, så må vi heve listen, forventningene, ønsket, og sette i verk mer trening, opplæring, kunnskap for så å få mer erfaring i det. Ett skritt av gangen, noen ganger 2, men det å gå, fortsette, ikke miste interessen på veien, de som gjør det, sier det er verdt det. Det er godt etterpå, det er godt å få bedre form, legge noe bak seg, gjøre som vi har bestemt. Skikkelig digg!

 

Vil du nok? Er du sikker? Er du villig til å feile, om igjen og om igjen. Har du heiagjengen rundt deg, har du gitt beskjed om hva støttespillerne dine skal gjøre når du faller? Vil du ha tilbakemeldinger underveis? Gir du deg tid til å bli skikkelig god? Hvor god skal du bli, og hvor langt unna er du?

Hva skal til for å bli så god? Hva blir bedre når du har klart det, og hvordan vet du når du er i mål?

 

Lykke til på viljeveien!