Mer om venteledelse

31. mar, 2014

I mange år har det vært der, noen ganger "selverfart", andre ganger sett det på andre som har gjort det. Det dukker opp både i jobbsammenheng og privat, det kan dreie seg om unnskyldninger for å la være, eller rett og slett unnasluntring og feighet. Det kan også være viljestyrt og forsøkt bortforklart ved å late som en ikke er helt sikker, ennå. 

 

Noenganger skal det bare gjøres, andre ganger erkjennes at reisen ut av trygghetssonen ikke er moden, ennå.

 

Med årene får mange den erfaringen eller ballasten, eller pondus nok om du vil, at de vet at det beste er bare å gjøre det som skal gjøres. Gjøre det så enkelt som mulig, med all mulig respekt og bare hoppe i det. De fleste har erfart at det som regel går bra, og at det verste som kan skje, alltids kan enten bortforklares eller unnskyldes. Verden går videre, både med og uten.

 

Det tar lengre tid å vente, for hva ventes det på?

Bedre vær? En bedre vinkling? Ta det skikkelig på "fersken" hvis det skjer igjen, og neste gang, ja da skal det tas tak.

  • Passer det bedre om litt, ja vel!
  • Tenke litt mer, Ok, da.
  • Se det fra alle vinklinger, for å være helt sikker, ja vel enda en gang.
  • Spørre noen om råd, ja, hvis du ikke er sikker, så kanskje.

 

Det kan bli så stort du vil, og igjen så veldig, veldig vanskelig. Noen ganger har det blitt så problematisk at det beste er å la være, ihvertfall er det det som blir forklaringen internt i eget hode, i avdelingen, til familien eller hva det måtte være.

Noen ganger kommer frøken Kritiker på besøk, andre ganger Drømmeren, eller Naiv som alltid vender ett kinn til, om igjen og om igjen, og da er det bare å vente... 

Noenganger blir Drømmeren, Kritikeren og Naiv venner, og da skjer kanskje ingenting. Både Halvfull, Halvveis, og NestenTom, bidrar alle til at det bare er å parkere, vente, og la det være. Det går over av seg selv............

 

Hva jeg snakker om, og hvem jeg snakker til?

Jeg snakker om oss som leder andre? Nei, ikke topplederen av en stor bedrift eller mellomlederen, selv om det kan gjelde for de også. Jeg mener ikke sjefen sjøl, eller de vi liker å skylde på, klage på eller lene oss til, eller vente på.

Jeg snakker om alle oss som lever, enten nesten, delvis eller såkalt et helt liv. Et liv vi liker, eller kunne likt bedre, og hadde det ikke vært for A, så hadde det sikkert blitt B, og da kunne det vært enda bedre....... Eller så er det så bra som det er, eller vi rett og slett er skikkelig lykkelige sånn som det er!

 

Men vi kan la være å lede, og mange ganger er det akkurat det vi gjør. For hva venter vi på? Jeg snakker om det å lede seg selv, og ta ansvar for den viktigste personen i ditt liv, deg selv! Jeg snakker om venteledelse. Venteledelse både på egne vegne og andres, og jeg snakker til deg og om deg! Og meg! Og mitt!

 

Ledelse er ikke å vente? Ledelse er å gjøre, og å handle. Ledelse er å bygge bro mellom det som er, og det som skal bli, eller kan bli. Se et potensiale, sitt eget eller andres, og bidra på veien til å få det til å vokse. Ledelse i seg selv, med andre og sammen med andre, men også som seg selv i seg selv.

 

Det er også dager, stunder, tider, der vi ikke gjør eller handler, det er også handlinger, det er også valg som tas, de vi velger å ikke ta.

Jeg snakker også om dager, oppgaver, eller gjøremål som er høye som murer, der det er støy og der ingen hører noen andre enn seg selv, og de vi skylder på. Eller det er stille, eller at vi glemmer å lytte til den lyden som kan høres!

 

Ville du likt å bli ledet av deg selv? 

Jeg har vært opptatt av dette så lenge, sett det, erfart det, og grublet rundt det og lett etter årsaker. Hvorfor venter og venter vi, og leder oss selv slik vi gjør? Noen ganger rundt og rundt i den samme rundkjøringen. 

 

Hvorfor leder vi oss selv inn i samme gate hver gang, og hvorfor velger vi av og til en annen vei, og hvorfor akkurat da, når vi faktisk gjør det. Hvorfor velger vi å slutte å røyke, eller å begynne, eller enda verre begynne igjen? Hvorfor går vi hver dag til steder vi ikke vil være? Er ikke det skikkelig dårlig selvlederskap? Hvem skal ta ansvar for deg, om du ikke gjør det selv?

 

Plutselig en dag, så bestemmer vi oss, også får vi til å gjøre noe annet? Hvorfor det? Hva er det med motivasjonen, selvsnakket, målbevisstheten, bestemtheten, som gjør at vi vender en annen vei, tar et valg, gjør noe annet, fra tid til annen? Hva er det som gjør det så vanskelig, og andre ganger så lett?

 

Alt dette har jeg samlet på, tenkt på, skrevet om, lest om, sett, erfart og diskutert og snakket med mange mennesker om de siste 20 år. Det kommer jeg til å fortsette med!

 

Venteledelse er det ordet jeg skal jobbe med på alle mulige måter fremover. Det er et ord jeg satt sammen for lenge siden, men jeg turte ikke sette det sammen overfor omverdenen. Det kunne jo være ........ ja, hva kunne det være? Iallefall så har jeg latt være helt til i høst, når jeg skrev om det for første gang i LEDERNYTT. Da skrev jeg om det i et lederperspektiv og i et bedriftsperspektiv, men det er så veldig mange flere perspektiv enn akkurat det.

 

Jeg har mer på lur, følg med...................Jeg venter ikke lenger, jeg leder meg selv, skylder på meg selv, heier på meg selv og drar meg videre i mitt lederskap. Det er godt, og vondt, men det er akkurat sånn det skal være. Jeg menger meg med folk jeg trives med, og det bidrar i seg selv til at veien videre går dit den går!

 

Hva venter du på? Hvor lenge skal du vente? Hvem kan du skylde på? Hva gjør du med det, nå? Skal du vente til i morgen? Hvorfor? 

 

Hilsen venteledelsen

 

(se på den hilsenen, hvor mange kunne ikke skrevet det som en hilsen i en mail?) Ser ikke bra ut.............. La oss gjøre noe med det!