3. nov, 2013

Pumpe opp, eller jekke ned

Å pumpe seg opp, eller jekke seg ned?

Mental trening, coaching, selvledelse, mentor, det er mange ord om dagen. Hva skal til for å bli mest lykkelig, vellykket, nå sine mål, komme seg videre, opp på neste topp, bli best? Hvor fort kan det gå, kan du se det for deg, hvor skal du, vil du det, vil du det nok, hva skal til for at du kommer dit? Ser du det for deg, beskriv det, har det farger eller er det sort/hvitt? Hvordan føler du deg når du har nådd ditt mål? Beskriv det, kjenn det, føl det, visualiser det, frys bildet. PANG! Var det godt? Vil du dit?

 

 

Hvem vil ikke se litt over hverdagen og bite seg fast i det gode bildet der fremme?

Hvem har ikke vært på toppene, blitt heiet frem, og trodd at det er mulig å komme helt til «hall of fame». Hvem har ikke falt med et brak, sagt for mye ja ,hatt PIPPI inni hodet mange ganger, «det har jeg ikke prøvd før, det kan jeg sikkert greie».

Samtidig kommer slangen fra “helvete” som har svisjet rundt og fortalt med sin stygge tunge at du aldri, aldri kommer til å klare det. Da pusher du grensene, kjenner det på kroppen, ekstasen, den deilige følelsen, den som bare vil ha mer og mer. Du har glemt målet allerede når du begynner å nærme deg, du har allerede pakket om, og gått til neste mål, neste sted litt lenger borte.

Hallo, glemte du å hvile? Skulle du ha feiret litt, fått igjen pusten, evaluert, kjent litt etter, kanskje pakket om før du gikk videre?

 Noen faller med et brak, andre klarer flere topper før fallet, kanskje noen aldri faller?

 Så kommer tiden for å tenke igjennom livet på nytt. Det er viktig, du må bremse, du skjønner det, men hvordan skal du gjøre det? Dette har du ikke trening i, men du skjønner at du må prøve, du har jo valgt det selv. Kanskje du blir syk. Du får deg kanskje en coach eller en mentor?

 

Karaoke selvledelse

Du leter etter veien videre, uten den store «hall of fame» følelsen, hvis det er det du vil. Du trenger hjelp, du må omprogrammeres, det tar tid. Noen sier at det tar 10 000 timer å trene opp en ny ferdighet, før du blir skikkelig god på det. De fleste gir opp lenge før de har fått innarbeidet ny vane. Fortsetter i gamle mønstre, og det blir akkurat som det pleier. Der kom de høye skuldrene igjen.

Du leter etter veien videre, men en enda større «hall of fame» følelse, hvis det er det du vil. Mye vil ha mer, dette er enkelt, hvis du kan det fra før, kjør på!

 

Uansett, like opptatt av dette nye, går like mye inn i det, går i akkurat samme sporet, men nå heter det noe annet. Du blir så høy på deg selv, at omgivelsene lurer. Hvor ble det av den vanlige deg? Du har gått videre for lenge siden, sikker i din sak, de andre står igjen og lurer på hva som skjedde. De skjønner du driver med noe nytt, men de er ikke med på reisen.

 

Du må ta med folka dine på reisen

Åja, har du en coach du eller? Hva har skjedd med deg, sett lyset eller? Hvorfor ble du så positiv, får du ekstra betalt eller? Hva er det du går på? Ja,da, de andre blir litt misunnelig på dine nyervervede ressurser. Du har lest en bok sier du, og de fnyser. Du går til en coach, sier du.  Ja, men dette har du tro på, sier du.

« Lykke til, sier de på vei til kaffemaskinen for å snakke mer om deg bak din rygg. Makan til selvhjelps tufs».

 

Nyfrelst og alene

Så står du der, happy, full av ressurser, men alene? Hvorfor skal de være så ekle, så forutintatte? Det er da du må stå i det. Det er greit, du må tenke igjennom dine nye øyne og hvordan du skal bruke de rett. Du kommer fortsatt til å gjøre mange feil, falle tilbake på gamle spor, men du går i hvert fall ikke bort til kaffemaskinen, og til de andre. Du vet at du mister energien der borte.

 

Du går videre, du har jo bestemt deg, det må du stå i. Mens andre herjer og er skeptiske, leter etter feil, så kan du puste med magen, tenke på målet ditt, og hva som har gjort deg fornøyd i dag. Du har brukt mange 1000 kroner på å lære deg at det hele kommer an på deg selv, nå er tiden til å ta det i bruk.

 

Å bære sitt eget hus

Jeg har gått til coaching, hatt en mentor og vært hos mental trenere. Når jeg skjønte hva mental trening var, så skjønte jeg at det var noe jeg lært på håndballen da jeg var 12 år, og har drevet med det siden. Ikke håndball, jeg var ikke særlig god, men mental treningen tok jeg med meg videre.

Jeg har lest mange bøker, jeg har prøvd mange forskjellige veier, jeg har vært nysgjerrig, og jeg fortsetter å prøve forskjellige metoder i veien videre. Jeg vet at noe er bortkastet, noe er  pumpet opp, fallhøyden kan bli stor, og at andre kan syntes det blir for mye av det gode.

Likevel fortsetter jeg, for det er kun mine egne hindringer, fordommer og selvsnakk som holder meg nede. Det er bare jeg som har min grunnmur, jeg må bære mitt hus. Jeg kan ikke bestemme hvem som skal være min nabo, men jeg kan sette mine grenser som passer for meg. (PS; jeg ville aldri byttet naboene, dette er kun billedlig.)

Det er mye skepsis til alle disse metodene og selvhjelpsmetodene. Noen blir rike på å gire opp andres drømmer, og noen forblir skeptiske. De færreste blir rike, og veldig mange bruker coaching teknikker til annet enn å gire opp mål, eller få frem super ressursene. Det dreier seg om å lære teknikker for å bære sitt hus slik du vil, og være mer av den du vil være, på mange plan.

 

 

Hjelper det å få hjelp?

Jeg har hatt nytte av mine hjelpere på veien, men det er ikke de som har tatt mine valg, de har jeg tatt selv.  En gang tenkte jeg at nei, jeg kan ikke lære en ny metode for å takle mer, her er det fullt som det er. Hvis jeg lærer noe mer om det å flytte grensene nå, så blir jeg langsiktig syk.  Hvis en person til forteller meg nå at «what doesn`t kill you makes you stronger», da slår jeg.

Eller; Smerte er gøy, jeg har masse på lager, osv.

Jeg ser også farene med hjelp, trening og mentalt snakk.

Med alle disse som vil meg vel rundt meg, så kan jeg bli overmodig. Jeg kan tro for mye, gjøre for mye ut av det, strekke strikken for langt, og bli en karaoke utgave som ingen har tro på, ei heller meg selv? Hvis jeg da mister troa på å be om hjelp på vei opp igjen, så kan det bli mørkt veldig lenge. Ingen behøver å fortelle andre om sin reise. Det skal heller ikke prakkes på andre, det blir helt feil. Slike prosesser er ikke quick fix, og de færreste har råd til å få hjelp i sine 10 000 timers trening på vei til et bedre liv med innarbeidede og gode vaner. Men de som vil og har anledning kan få hjelp på veien, slik at de kanskje kan lære seg at veien til målet også er en del av reisen, at det ikke skal gå fortere enn du kan klare å gå eller bære. 

 Jeg ser også farene ved at Coach ikke gjør jobben sin som Coach, at de pusher og jekker opp så mye at personens selvtillit ikke klarer å henge med. Det blir for karaoke, og det blir et feil bilde, bildet som ses i speilet, det blir langt unna ekte. Da sprekker bildet. Jeg har hørt om at dette har skjedd, men kan hvem som helst bli Coach, mentaltrener eller mentor? Det er mange som kaller seg det, det får være opp til deg som betaler å gjøre dine undersøkelser før du velger Coach.

 

 

Hva med de som hjelper, er det husmor coaching og lilla skjerf og stearinlys?

Jeg har vært nysgjerrig på coaching i mange år, fulgt med, og vært skeptisk selv. Lenge har jeg tenkt at jeg vil ta en coaching utdannelse, men fordommene har holdt meg unna. Jeg har lest igjennom mange nettsider og lett etter hvor jeg skulle lære mer om dette. Jeg har fulgt med på debattene som har gått og fortsatt går. Nå har jeg startet min coaching utdannelse, og jeg synes dette er bra. Det er vanlige folk som tar denne utdannelsen, men vi har noe felles, en interesse og nysgjerrighet. Studentenes ønske om å lære mer om kommunikasjon, seg selv og eget lederskap og samspillet med andre, ser jeg er tilstede. Nysgjerrigheten etter å lære mer om mønstre, og hvordan endre mønstre over tid. Det er ingen som får en sertifisering på mail, det er knall hard jobbing på veien, mange timer med læring og øving, før en kan ta med seg coaching tittelen hjem. Heldigvis!

 

 

Kan du få det du vil ha?

Det er i hvert fall umulig å vite, hvis du ikke vet hva du vil ha. Det å vite hvor du skal, gjør at du vet hvor du er, hvis du går feil vei. Da har du jo valget, fortsett, eller kom tilbake til sporet. Det finnes mange avstikkere underveis, og noen ganger er de også en del av veien til målet.

Jeg har enda ikke opplevd å få akkurat det jeg vil ha, uten å ha visst om at jeg ønsket det? Det begynner alltid med et ønske om noe, gjør det ikke det? Jeg har opplevd at når jeg vet hvor jeg skal, så når jeg noen delmål på veien. Jeg har lært meg å sette pris på delmålene og å feire, før jeg går videre. Jeg har også lært meg å si hvor jeg vil til noen, tørre å si det høyt og å være det bevisst. Jeg har erfart at det kjennes godt, og at det gir meg vilje og ønske til å fortsette.

Jeg har kun positive erfaringer med å snakke med en mentor eller coach. Jeg har aldri blitt tvunget inn i noe, jeg har vært med på å sette agendaen og bestillingen av arbeidet har vært klart. Det hjelper der og da, så går jeg i gamle mønstre, innimellom blir jeg bevisst, kanskje også raskere enn før. Jeg har blitt bedre til å kle meg etter været, jeg planlegger mer, bestemmer meg for hvor jeg skal. Noen ganger har jeg pakket feil, da gjelder det å gi seg selv en ny sjanse. Det er jeg som pumper opp og jekker ned, jeg kan ikke skylde på noen andre.