Punktum og fortsett

12. aug, 2013

Jeg pleier å glede meg, som regel har jeg vært i alle detaljene, vet akkurat hva som skal skje, og når. Denne gang var det ikke mitt bord, ikke min samling, snart ikke lenger mine folk. Det er bare skikkelig rart denne gangen.

 

Alt ser ut som før, stemningen er god, litt spent, her er det mange som ikke har møtt hverandre før. Noen er nye, noen har vært med lenge, men ikke mange har vært akkurat her. Det som blir sagt skjer litt uenfor meg, merker jeg. Jeg er med, men jeg er ikke med, jeg er på vei ut, jeg skal et annet sted. Denne gjengen som jeg har arrangert for og med i over 4 år, vi har vært igjennom nedturer og oppturer. Vi har gjort så godt vi har kunnet, vi har vært en gjeng, noen har kommet, noen har blitt og noen har gått.

 

Det er hele tiden noe rundt neste sving, men det har jeg likt. Jeg trives med svingene, humpene, stiene, gå opp veiene, vinden, finne retningen, lage kartet, dele med flere, skape entusiasme, forklare, gjøre sammen.

Men nå skal jeg ikke være med lenger. Jeg har møtt en ny gjeng, jeg er forventningsfull, jeg er spent, jeg gleder meg, jeg skal finne nye stier, gå på nye veier.

 

Men denne retningen har jeg alltid drømt om, den har stått på min topp 3 liste, og nå er jeg her, på en ny vei, den veien jeg har drømt om, nå er den helt sann.

Jeg reiser meg og sier ha det, det er tungt, det er trist, det er uvant og veldig rart. Men jeg vet hvor jeg skal, jeg går ut mot den røde løperen,  går fortere, snur meg ikke, jeg vet jeg skal videre, og at jeg må gå, ! Kjenner sorg, kjenner lettelse, kjenner at jeg skal videre, kjenner at det blir lettere, kjenner at musikken skal være høy, og at bilen skal kjøre meg fort...............videre.

 

Jeg er åpen, jeg er klar, tusen takk for meg, og heisan, her kommer jeg!!