Full dekning

13. sep, 2013

Jeg har alltid jaktet på utfordringene, jeg trives med visualiseringen av målet, planleggingen, hardt arbeid, involvering underveis, finne laget som skal bli med, justeringene underveis, jeg blir ikke lei av jakten på forbedringer, trening, evaluering, om og om igjen.  

 

For ett år siden ble alt annerledes. Jeg stoppet helt opp. Jeg rakk å se skygger, sol, høstspill, latter og svette. Jeg rakk å se alle formasjoner, før jeg falt ……………….falt ned der det var kaldt, dit sola ikke kom, jeg var alene.

 

Jeg visste at det bare var å reise seg, snøre sammen alt som lå strødd og gå videre.  Men kroppen ville ikke, den VILLE ikke. Selv med mine mentale finter, kommanderende selvsnakk, bite tenna sammen og reise seg, det virket ikke. Jeg stod stille.

 

Det ble en pause, det var et sykehusbesøk, ikke dramatisk, ikke livsfarlig, men det hadde en effekt på meg.

 

Så begynte reisen min videre. Jeg rakk å se det i perspektiv, jeg var tvunget til å ta det litt roligere. Jeg skjønte at det var noe annet som skulle skje. Jeg var i skogen, jeg var i naturen, jeg var ved vannet, jeg gikk, jeg løp, jeg hørte på musikk, jeg tenkte, jeg snakket med folk. Sakte men sikkert så jeg en liten sti, den ble en vei, den fikk en retning og etterhvert ble målet helt klart.

 

Jeg bestemte meg!

  • Akkurat det møtet jeg tok plassen jeg trengte, så fikk jeg mange svar.
  • Akkurat da jeg ba om hjelp, ble jeg sett og kom i gang.
  • Akkurat den formiddagen så dukket det opp en mail som skjøv meg i en ny retning.
  • Akkurat den kvelden så fikk jeg et svar på om jeg skulle studere det videre.
  • Akkurat de timene jeg brukte på å sette det i system, så ga det mening.
  • Akkurat når jeg endret kosthold så fikk jeg det bedre.
  • Akkurat når jeg ba om å få lære mer så fikk jeg lov til det.
  • Akkurat når jeg sa det høyt så fikk jeg den energien jeg trengte til å skrive.
  • Akkurat når vi begynte med avspenning så skjønte vi at det skulle vi gjøre mer av for å få det bedre.
  • Akkurat når jeg sluttet å være blekksprut hjemme, så måtte alle bruke sine egne armer for fellesskapet.

 

Dette startet for ett år siden, nå er jeg her. I morgen skal jeg trene styrketrening, det er også en del av meg nå.

 

Hvor var du for ett år siden? Hvor er du i dag? Er du fornøyd? Er det noe du kan gjøre noe med? Er det noe du skal kvitte deg med? Er det noe du skal gjøre mer av? Er det noe du kan gjøre annerledes allerede i morgen?

 

God helg til alle i nuet!