Blindpassasjer

12. aug, 2013

Vi var 8 stykker som skulle på hundesledetur til en isgrotte på Svalbard. En gruppe som ikke kjente hverandre, som alle hadde forventninger om de var nybegynnere eller om de hadde gjort det før.

Målet var klart, vi skulle kjøre vår egen slede frem og tilbake til en isgrotte.

Det startet med Basics fra guiden, riktige klær, instrukser, vær og føreforhold, opplæring i hvordan håndtere hundene, hvordan gjøre klar hundene, hvilke hunder som skal først osv.

 Det slo meg at med en guide som kan sine saker og kommuniserer godt, så stiger forventningene og jeg gleder meg. Jeg har tillit til han og måten han forbereder oss på, gjør at jeg skjønner at jeg er i trygge hender. Nettopp det er veldig viktig for meg, fordi jeg er redd for hunder etter en tidligere opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at denne dagen skulle brukes til å legge redselen bak meg...

Jeg fulgte instrukser, ble kjent, ”koste med hundene”, satte på seler og gikk dit jeg skulle med hundene. Fikk også beskjeder som «at denne hunden må du gå rundt der med, og absolutt ikke komme nærme den sorte, for da blir det sloss kamp og da dør en av dem».  Jaja, greit med klare meldinger, men det var da måte på? Merker at det faktisk skjerper meg veldig, og jeg gjør som jeg får beskjed om.

Så starter turen, 4 sleder, 28 hunder, 9 voksne. Litt av et leven, hundene er klare og vi venter på instruks. Det viser seg at mitt hunde team var et godt sammensatt team, 6 hunder, 2 foran er opplært kun til å styre, 2 neste er gode løpere og de bakerste er motorene.

De 2 hundeteamene foran meg er også gode. Alle har klart definerte roller, de passer sammen med sin kollega, de er "tent" og vet hvor de skal, og der er vi på tur, og JEG kjører hundeslede.

Til min forbauselse må jeg stå på bremsen hele tiden, fordi selv om mitt team fungerer godt der bakerst, så har det første teamet på 10 hunder noen blindpassasjerer. Det er bare 7-8 hunder som drar, de 2-3 siste demonstrerer ved å ikke være i nærheten av tauet. Det går seint, og jeg som er bak, må bremse hele tiden.

Så blir det rådslag med guide, vi bytter på hundene, så kommer samme greia igjen, «den kan der, men den kan ikke først, den er ikke trent til det, den kan vi sette bak, han kan det». Guiden tar oppgaven sin seriøst, han instruerer og forklarer, det går fort.  Så setter vi i gang igjen, det går bedre, men vi har fortsatt 1 blindpassasjer, det går seint, ut av sleden, hjelpe å dytte opp bakken. Mine hunder virker frustrerte, de er trent til å gi alt. (det virket sånn i hvert fall.)

Så blir det isgrottetur og hundene spiser, hviler, spiser snø, langt fra hverandre, akkurat som de pleier, hver gang de gjør dette. Vvi ommer ut igjen, og da vet hundene at de skal på tur, de uler og er utålmodige etter å komme i gang igjen. Så er det samme greia med å feste hunder, «den skal der og den skal der». Synes vi begynner å få litt teken på det nå, og jeg er absolutt ikke redd lenger.  Dette begynner jeg å mestre, og det er gøy.

 Plutselig blir det et "svare leven", hundene begynner å dra og blir helt ville. Guiden går imellom blindpassasjeren og en annen, det er blitt slagsmål, i tillegg har en annen løpetid og det er det tydelig at flere hunder har fått med seg.

Guiden instruerer oss fast og tydelig og går inn der det er krise, mens noen får beskjed om å stå på den plassen som var avtalt, for å forsøke å holde roen i de andre rekkene, alt går fort.

Jeg blir litt redd, og samtidig fascinert av hvordan han har overblikket og instruerer oss rundt i dette bråket. Vi vet hva som kan skje hvis vi ikke får stoppet dette. Ingen av oss er trent til dette, vi husker instruksene fra morgenen, om  slagsmål på turen, spesielt mellom to.

Guiden blir bitt tvers igjennom en finger, blør og får stoppet slagsmålet. Hunden med løpetid blir satt i en slede, og blind passasjeren som fikk bank, blir plassert alene i rekka.

Det er over, blindpassasjeren drar ikke, alle andre gjør det de skal og vi får en fin tur hjem. Guiden lufter fingeren sin, og når vi kommer med medlidende støtte, sier han at det er bra det er kaldt, for da blir fingeren avkjølt, og at dette går greit, det er sånt man må regne med. Tøffing!

Når vi kommer tilbake, har guiden en beskjed til hun som har plukket ut teamene;

«Vi må gå igjennom team sammensetningen på nytt, og vi har en hund vi kan selge. Jeg må på sykehuset og få en stivkrampesprøyte».

 -------

Er du en guide i din hverdag? Er du god på forberedelser og prepper folkene dine på reisen til målet? Kvitter du deg med blindpassasjerene, instruerer du når du må, og heier du når det er tid for det?

Kjenner du deg igjen i dette eksempelet i din hverdag? Vil du lære mer om hvordan du skal lede en gruppe eller team til gode prestasjoner? Vil du lære teknikker for å håndtere enkeltmedlemmer med sine agendaer, sammen med blindpassasjerer og de dedikerte. Ta kontakt!